«Det helles saus, som om nåden vart skjenke»
Trua går ute i slitte klær
Går ut ta kjerkja
Latter’n heng i lufta
Kjæm fra årets gjerning
Snøen kviler på kåpa
Ute i kulda med lette hjerter,
som om tru er no en kænn
låne med seg hematt
Men trua hu går ute i slitte klær
Gjennom glasa skinn huset
Bordet dekka med glorie
Stemmer stig og sig
Varmen klistre seg mot ruta
Det helles saus,
som om nåden vart skjenke
Men trua går fortsatt i slitte klær
Stillheta står att
når latter’n legg seg
Huset høll pusten
Ingen ser ut
Trua går ute i slitte klær
Ute ligg stillheta og vente
Tvilen svinser rundt i silke
Mens trua står stille i slitte klær
Håpet gjømmer seg i skyggen
Lavmælt
Krev aktsomhet
Ei glød så lita
at du må tru
for å sjå a
Mens trua går ute i slitte klær
Når dagen stilne
og mørke legg seg
Anes det no større enn ord
som ei mjuk hænd
over natta
Å tru og tvil,
går såmmå veg