8. desember

«Dom smiler å later som ælt er normalt, brennsikker kænn en itte vara på dæ som blir fortalt»

Nr. 41 – Elefanten i rommet

(Linda Sønsteby)

Når a Nora kikke ut igjennom stugguglaset
Ser a rett opp på kjøkkenvindu i nr. 39
Skikkelsen er tanta hennes som sitt å døse
Et forfallent oppkomme ha vørti a Unni

Trekke førr gardina før’n Fredrik kjæm
Veit godt å som skje etter mæddan
Tenkje på å hu kænn ha glømt å gjøra
Rette på ei pute, kromme nakken, kikke mot døra

Dom smiler å later som ælt er normalt
Brennsikker kænn en itte vara på dæ som blir fortalt
Ber inn tel nystekt vaffel, der ligg mye trøst
Sjøl om ælt ælle veit, forblir usagt og uforløst

Fredrik smile med munn, men aua er tomme
Bygge seg opp en øredøvende stillhet i rommet
Hænn rir sine demoner, men får dom itte tøyla
Blør fra skadeskutt hjerte etter hu har tatt støyta

Hænn er storkar med aktels’ og høg stilling
Dele broderlig og raust ta sine shilling
Offentlig slår’n jevnlig på stortromme
Men er den æller største elefanten i rommet

Det kvile ei mørk sky over nr. 41
Arvesynda har følgt’n Fredrik fra barnsben
Viste seg at omgivelsens svikt
Tel slutt skulle bli hennes endelikt

Dom smile å late som ælt er normalt
Brennsikker kænn en itte vara på dæ som blir fortalt
Ber inn tel nystekt vaffel, der ligg mye trøst
Sjøl om ælt ælle veit, forblir usagt og uforløst

Tenkj om du, Unni fra 39, hadde bydd på no mer enn bite ti…