3. desember

«Bitterhet er ei gift du drekk, i håp om å forgifte no’n andre»

Nr. 11 – Vegen bortaførr

(Linda Sønsteby)

Cato er venn med sønn åt’n Stig
En ta de to som leke snøbållkrig
Bor med far og stemor i en ænna bydel
I kommunalbolig med beise Koreapanel

I oppgangen lufte det eksotiske krydder
Inne høll stemor hass på og rydder
Mellom de to er det noe i emning
Som støtt ender opp med dårlig stemning

På folkemunne kælle dom det bonusmor
I aua hass er hu en urovekkende faktor
Dom prøve så godt dom kænn
Å finne sin plass sammen med næn

Sjøl om mor hass drakk, å far hass sprakk
Og det endte opp med at hu stakk
Var det dom som ga hænn pulsåre
Itte stemora, som flyg rundt som ei dåre

Det vekke mye trass
Som itte få utløp ænna plass
Enn på de som er mindre enn hænn sjøl
Og hænn kænn hevde seg med et brøl

På folkemunne kælle dom det bonusmor
I aua hass er hu en urovekkende faktor
Dom prøve så godt dom kænn
Å finne sin plass sammen med næn

Sjøl om mor hass drakk, å far hass sprakk
Og det endte opp med at hu stakk
Var det dom som ga hænn pulsåre
Itte stemora, som flyg rundt som ei dåre

Når’n veks opp, skjønner’n det itte nytte å klandre
Bitterhet er ei gift du drekk, i håp om å forgifte no’n andre
Fyll heller kruset med no du kænn dele
Så både du og andre kænn kjinne seg hele

Sjøl om mor hass drakk, å far hass sprakk
Og det endte opp med at hu stakk
Var det dom som ga hænn pulsåre
Itte stemora, som flyg rundt som ei dåre

Så blir det nok folk ta hænn og — om vegen er litt lang å gå